Alle vet det. De fleste mener noe. Noen gjør noe med det, men de fleste kommunene er ikke forberedt på det grønne skiftet. Det kommer krav fra FN, fra regjering, fra velgere, fra organisasjoner og bedrifter, men kommunene sliter med å vite hvordan de skal møte kravene. I situasjonen med kommunene og grønt skifte, vil samarbeid, samhandling og teknikk være blandt de viktige faktorene.
Kommunene skal gjøre omfattende innsatser i infrastruktur som veier, rør og jernbane. De står ovenfor utslippskrav, krav på klimagassreduksjoner, på karbonfangst og på fossilfrie løsninger for både transport, oppvarming og elektrisitet. Det krever store innsatser, investeringer og entusiasme. Og det må altså gjennomføres, ellers blir det bøter. Om bøter er motiverende er tvilsomt, men kravene trykkes ned over våre kommuner åkke som. I Senspipe jobber vi for at dagens og morgendagens løsninger skal komme både kommunene, entreprenørene og rådgiverne til gode. Det er på tide å se på hele verdikjeden og ikke sitte i hver vår silo eller på hver vår tue.
Dyktige mennesker, diffuse oppgaver
Det er jo ikke slik at man ikke vil eller kan, men alle kan ikke alt og alle har ikke samme motivasjon. Særlig i arbeidstiden. Det gamle appellativet kommunearbeider har et helt annet innhold i dag enn for 50 år siden. Kommunene er bemannet av dyktige mennesker som gjør sitt beste i hverdagen, men de mangler ofte både verktøy og tid for nye, ofte vagt beskrevne oppgaver.
Kommunene skal tiltrekke seg nye skattebetalere og oppfylle kravene fra innbyggerne. De skal tilby trygghet og sikkerhet i sine leveranser og samtidig være åpne for nye, innovative løsninger. Kommunen er ikke et vesen, det er en organisasjon som består av mennesker med ulike kompetanser, forutsetninger og viljer. Disse menneskene har ulik motivasjon for det de gjør og for det de er ment å gjøre. Det er en viss forskjell.
Vi er raske med å klage på kommunen vår, uansett hvor i landet vi bor. Våre krav er omfattende og ofte rettmessige. Vi er vant med strøm i ledningene og vann i springen. Ikke kødd med livet vårt, det livet som vi har slitt for å bygge opp – i denne kommunen. I debatten om nye regioner trumfer kommunene – vi er mye mer opptatt av kommunen vår enn av regionen. Og det er stor forskjell på Asker og Andøya, på Trondheim og Tokke. Hammerfest har 11000 innbyggere og Oslo har 700 000. Før kommunesammenslåingen hadde Utsira 192 innbyggere!
Når?
Nå. Kravene finnes allerede og det trues med store bøter fra Statsforvaltningen hos mange kommuner. I Glasgow, Davos og Roma blir verdens ledere enda en gang ganske enige om nye klimamål. Men det er langt fra Paris og Genève til Bømlo og Bamble. Og det er mye annet å gjøre i en kommune også. I fjor kom det en ny mulighetsstudie fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Den viser at det arbeides aktivt fra høyeste hold. I år refset Riksrevisjonen både dempartementene, fylkene og kommunene for arbeidet som gjøres i VA-infrastrukturen. Vi får håpe, og tro, at man har øret mot bakken og ser kompetansen som finnes i våre kommuner og fylker.
Hvorfor?
Fordi det kreves, både av omverden og av en klode som ikke har det så bra. Vår klode, altså. Forrige valg ble et klimavalg og velgere vil se forbedringer og innsats. Miljøinnsatser er ikke lenger bare grønnvasking for galleriet, det er mere bevisste generasjoner som skal stemme frem våre politikere ved neste valg. Børsen elsker grønne bedrifter, innovasjonsviljen er stor og investorer jubler over nye, grønne muligheter. Bærekraft kommer ikke uten økonomiske innsatser – og uten økonomi blir det ingen endring.
Hvordan?
Økonomi og bærekraft i samspill passer Norge bra; vi kan lete, finne, utvinne, transportere, lagre og foredle olje. Denne kunnskapen kan brukes for flere medier enn olje. Vi har mere vann og vannkraft enn de fleste andre land, våre kraftkommuner har tjent godt i mange år. Vi har høyt utdannelsesnivå, scorer høyt på alle lister over helsetilstand, skoleresultater, lykke og hva man ellers kan lage lister for. Burde være plankekjøring, men det er det ikke. Det er gigantiske endringer som skal utføres av kommuner som gjør så godt de kan. Men det er altså ikke nok. Samarbeid er viktig; vi må kunne dele kunnskap og ressurser. Ta for eksempel all innsamlet data som finnes i kommunene. Disse dataene bør kommunene selv eie, ikke selskapene som samler dem inn. Både helsevesen, forsvaret og ikke minst forskningsinstanser trenger slikt grunnlag for å hjelpe nasjonen med sine kommuner på veien mot en mer miljøvennlig og sikker fremtid.
Hvem?
Ja, det er du og jeg og kommunen vår, det. Det er på tide å hylle våre kommuner og deres ansatte, uansett hvordan vi velger å dra kommunegrenser. At samarbeid mellom kommuner og regioner økes, det er en forutsetning. Kommunene er ikke forberedt på det grønne skiftet i dag, men vi har utrolig mye kunnskap og innsatsvilje. Ikke alt på et sted, selvfølgelig, men ved å hjelpe hverandre uten geografiske eller tekniske hindre kommer vi langt.