Det finnes en rekke organisasjoner og sammenslutninger som jobber, parallelt, for en friskere Oslofjord. Det er høye ambisjoner og de beste intensjoner, men bedre utveksling av informasjon og kunnskap hadde hjulpet både de ulike grupperingene og omverdenen. Det finnes mye å ønske når det kommer til kommunikasjonen om Oslofjorden.

Vi vet at det finnes flere årsaker til forurensingen i fjorden. De kan rangeres slik:

1.       Avrenning fra Landbruket

2.       Utslipp fra Vann- og Avløp

3.       Punktutslipp fra lokal industri langs fjorden og vassdrag

4.       Bunntråling og/eller overfiske:

5.       Andre

Når vi vet dette, når kunnskap om tiltak finnes og når ingen politiker med vettet i behold kan si annet enn at de vil verne om våre sjøer, fjorder og vassdrag: Hvorfor tar alt så lang tid? Vi tror at mye er kommunikative utfordringer og mener at bildet av situasjonen må konkretiseres og kringkastes. Mediale drypp på NRK, i sosiale medier eller i dagspressen er flott, men det kan ikke stoppe der. Politikere og beslutningstakere må få bedre og samordnet informasjon samtidig som opinionen må få vite litt mer enn at «det står dårlig til i våre fjorder, sjøer og vassdrag, og de skyldige er…».

Vi må fortelle at mange gjør mye bra og fortelle om det potensialet som finnes i skandinavisk næringsliv generelt, og rundt norske fjorder spesielt. Da mener vi potensiale i form av både produkter og tjenester som norske bedrifter gjør suksess med regionalt og i andre deler av verden.

Fortell om bakgrunnen

Havet er under press og havets mylder av liv er i ferd med å forsvinne. Bare siden 1970 har nesten 40 prosent av livet i havet blitt borte. Samtidig har de gode løsninger som finnes – for det gjør de – ofte en uoverstigelig vegg å forsere for å bli tatt i bruk. Regler, instanser, klagenemnder og egeninteresser gjør at det tar år av prosessering og tap av ork og inspirasjon for de som forsøker finne konkrete løsninger. Selvsagt må det være løsninger som har påvist ønsket effekt, slik at ikke alskens duppeditter og biologiske mulige løsninger bruker våre fjorder som test-arenaer. Men når det kan vises til oppnådde resultat, slik som marine verneområder (MPA), kunstige rev, tareskogs-plantasjer etc, da må dette tas i bruk så snart som mulig.

Ny rapport fra Östersjön viser meget gode resultater fra bruk av marine verneområder der visse predatorer har økt 2,5 ganger på 10 år. Undersøkelser i Færder nasjonalpark har lært oss hva som er en trolig prioritert rekkefølge på hvem som er synderne i fjorden (vist over). Der  har man også høstet mye erfaring og substans for tiltaksforslag. Utfordringene er langt mer kompliserte enn Oppsynsmannen i NRK evner å vise på noen minutter i TV; forøvrig en litt ensidig fremstilling om tapte teiner mer enn det mangfold av muligheter som finnes tilgjengelig. De fleste vil nok også gjerne vite mer om effektive endringer de selv kan bidra til, ikke bare populistiske tiltak som båtseptik - som forøvrig står for mindre enn en promille av skadelige utslipp. Fritidsbåtenes toaletter kommer på ingen måte opp på listen vi innledet med.

Hva er det å fundere over? Hvorfor vente? Har vi ikke råd? Byråkratiske «slik har vi alltid gjort»-hinder må kunne ses over. Nå! Det fungerer jo når man trenger hurtig tillatelse til å pumpe ut ytterligere 200 tonn nitrogen for sprengstoffproduksjon.

I Helhetlig plan for Oslofjorden fra2019 står det, blant annet, følgende: "Arbeidet med planen bør også bidra til å øke bevisstheten om verdien av Oslofjorden". Friske fjorder har stor verdi, også i økonomiske termer. Turistnæringene i Norge trenger friske fjorder. Da er det litt deprimerende å lese Miljødirektoratets Publikasjon: «Gjennomføring av helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden: Rapport for året 2022-2023». Der står det: «Årets rapportering viser at det gjøres en betydelig innsats på mange av innsatsområdene i planen. Selve gjennomføringen av tiltakene går imidlertid for sent i henhold til regjeringens ambisjon. Det er også slik at flere av tiltakene ikke vil være gjennomført i løpet av planens tidsramme, særlig innen avløpsområdet. Av den grunn vil heller ikke målene om en ren og rik fjord nås innen planperiodens utløp i 2026. Det er viktig å understreke at det er mulig å snu den negative trenden i Oslofjorden, og oppnå de miljømålene som Stortinget har satt, forutsatt at tiltakene gjennomføres ihht. planens intensjon. Arbeidet vil imidlertid ta tid, og det vil kreve betydelige ressurser. I tillegg vil det ta tid for økosystemet å tilpasse seg en situasjon med redusert påvirkning.»

Ærlig talt; det er langt ifra måloppfyllelse!

Vann, både saltvann og ferskvann, er som sagt viktig i økonomiske termer. I et mer internasjonalt og bredere vann-perspektiv er det veldig interessant å lese den globale rapporten som Wa­t­erAid, sammen med Vivid Eco­nom­ics, ga ut i 2021 (om ferskvann). Den heter ”Mission-critical: Invest in water, sanitation and hygiene for a healthy and green economic recovery”. Rapporten beskriver hvordan billioner dol­lar kan frigjøres gjennom rent vann, og at satsing på vann er verdt 21 ganger investeringen. Anna Nilsdotter, Generalsekretær i Water Aid Sverige, sier: ”Så­dana siffror kan vara svåra att ta in och förstå vad de fak­tiskt be­ty­der. Men på ett sätt är det väldigt enkelt. In­vesteringar i rent vat­ten i de fat­ti­gaste samhäl­lena i världen räd­dar liv. Sam­tidigt som de stim­ulerar ekonomin på ett kraft­fullt, håll­bart och kli­mats­mart sätt. Att inte in­vestera i rent vat­ten är både dödligt och di­rekt ko­rkat”.

Forvaltning av drikkevann påvirker mye, også saltvann i våre fjorder.

‍

Fortell om ansvarsfordelingen

Ansvaret da? Salt- og ferskvann angår vel strengt tatt samtlige 16 departement, og ansvaret er deretter. Vann er vårt viktigste næringsmiddel og samtidig habitat for både næringsliv og -kjeder. At vi ikke har et eget departement for vann, med egen minister, kan fremstå ulogisk, men det er ikke uvanlig. Det er få land som har en egen vannminister. Vi kan nevne noen som har: Bangladesh, India, Irak, China, Nigeria, Pakistan, Syria, Egypt, Australia, Algerie, Brasil, Sydafrika og Nederland. Her er det jo noen klare felles faktorer, slik som at vann både er en knapp ressurs og samtidig medfører store følger ved både tørke, oversvømmelser og forurensing.

I Skandinavia vurderer vi ikke disse farene høyt nok, men med en gjennomsnittlig lekkasjeprosent i norske kommuner på over 30%, ser vi at prisen for vann (vann-og avløpsgebyret) øker kraftig. Da berører det vår egen lommebok, og da øker engasjementet. I tillegg har vi en flom- og overvannsproblematikk som ikke blir mindre med årene.

Debatten var stor allerede i 2002, da dragkampen hadde pågått noen år om hvilket departement som skulle ha det overordnede ansvaret for norsk vannforvaltning. Siden den gang har det blitt fremmet mange krav om en egen vannminister, men noen minister har vi ikke sett. Det vi derimot har sett, er vellykkede innsatser for å redde forurensede, regionale miljøer. Gode eksempler er Mjøsaksjonen og innsatsene i Morsa-vassdraget. Her var kunnskap, samarbeid og klare ansvarsområder viktige faktorer. Kan det være slik:

-         at for mye av den teoretiske tilnærmingen finnes i sentrale strøk,

-         at ansvarsfordeling over 16 departement betyr at ingen tar ansvar og

-         at forståelsen for primærnæringenes premisser er for lav der diskusjonen føres?

Fortell om primærnæringens påvirkning

Fiske er en primærnæring, men øverst på listen for forurensing av fjorden står avrenning fra landbruket. Her er også største gevinsten. Hver bonde er sin egen bedrift, heter det. Det sies også at bønder ikke rir samme dagen som de saler hesten. Vi synes opinionen også fortjener å høre det vi oppfatter som ganske omvendt: Det er stor endringsvilje i norsk landbruk når begrunnelsen er fornuftig. Bonden låner eiendom av sine barn eller andre som overtar eiendommen i neste generasjon. Tro det eller ei, bønder er minst like opptatt av sine barns forutsetninger som alle andre. Et eksempel på store endringer på kort tid er de tiltak som landbruket og dets organisasjoner har gjort for å motvirke avrenning av kjemikalier til våre vassdrag.

Bønderer en yrkesgruppe som kan mye om Nitrogen, Fosfor og Kalium; en mix de kaller fullgjødsel. De vet mye om hvor på eiendommen det faktisk er fare for avrenning av Nitrogen og de vet hvor viktig det er å husholde med Fosfor. De vet veldig mye annet også, som for eksempel hvor mye en randsone (område rundt eller langs dyrket mark) koster og hvordan den effektivt kan etableres. Hos dem er det ikke noe statlig eierskap som med sitt sedvanlige byråkrati kan trenere oppfølging av tiltak og endringer. Bonden mottar pålegg om endringer - og straffes dersom de ikke følges.

Samtidig er landbruket en av nasjonens mest erfarne næringer når det kommer til bruk og misbruk av subsidier og tollbarrierer - synes noen. Med samme begrunnelse som over, anser vi at alle tiltak staten kan subsidiere og/eller kreve, og som resulterer i renere vassdrag og fjorder, er et like godt eksempel på nasjonal proteksjonisme som å prise poteter dyrt på grensa.  

Antageligvis bør bøndenes og skogeiernes sin filosofi, i kombinasjon med vår nasjonale tradisjon for subsidiering, utgjøre mye av den faktiske oppskriften dersom vi på sikt skal dyrke mer skog under vannlinjen også; skal vi igjen oppleve tareskog og dets fauna på 8-14 meters dyp istedenfor på dagens 25-30 meter, kreves det konkrete og samordnede innsatser for å bedre det øvre vannsjiktet i fjorden.

‍Fortell om rensing av avløpsvann

I Norge finnes det bedrifter som er veldig store på vannrensing ute i verden, men som er nesten ukjente her hjemme. Vi har bedrifter med enorm kunnskap og erfaring egnet for å redde fjorden. Den delen av vannbransjen som bringer vann til og fra konsumenter er med på å forurense, men samtidig er de helt avgjørende for å løse utfordringene.

Det koster mye å rense avløpsvann, nye renseanlegg kan koste milliarder kroner. Det er også politisk vanskelig da det gjør inngrep i naturen og påvirker området der de etableres. Alle vil ha renset vann, men ingen vil at man gjør det i nabolaget. Ofte samarbeider kommuner om vannrensing, gjerne i form av interkommunale selskaper (IKS). Det betyr at opptaksområdene blir større, men det betyr også stordriftsfordeler både i prosjektering, økonomi, drift og ikke minst i kunnskap.

Akkurat nå er det mange renseanlegg rundt Oslofjorden som er under planering og/eller oppgradering. Her håper vi at erfarne norske bedrifter med internasjonal erfaring innen dette området, blir konsultert. Vi kan nevne to eksempler; Cambi AS og BioWater AS. Disse bedriftene leverer sin renseteknologi over hele verden, og begge har sine norske hovedkontor ved Oslofjorden. I Skandinavia har vi gigantiske rådgiverhus med bred erfaring og dyp kunnskap. Videre har vi høyt spesialiserte teknologileverandører som Fuglesangs og Salsnes filter, samt høyteknologiske komponentprodusenter så som Dynatec i Askim. Dette er alle eksempler på selskaper som burte vært invitert og stimulert til å bidra med sin ekspertise. Det blir gjerne ikke slik, og Doffin er ofte uegnet som talentspeider for å finne de endringsagentene vi egentlig trenger.

Det finnes mange flere eksempler. Vi har, i Skandinavia, stor kompetanse og erfaring innen vannrensing og tilstøtende teknologi. Næringslivet er en del av forurensing-problematikken, men er i enda større grad bidrag til løsningen. Det må også kringkastes.

I denne tid av overskrifter, overdrifter, korte reels og mangel på kildekritikk, kan vi ikke bare si «ja, ja» og håpe på det beste. Vi må kommunisere fakta som vi kan stå inne for og som kan bidra til å forbedre vilkårene for Oslofjorden og øvrige sjøer og vassdrag. Vi må synliggjøre alle skandinaviske bedrifter og miljøer som positivt kan og vil bidra til nødvendige endringer. Kommunikasjon er en viktig del av løsningen.

‍