Offentlige prosjektmidler: Vinner de beste prosjektene – eller de beste søknadene?

Små og mellomstore bedrifter (SMB) står for over halvparten av sysselsettingen i privat sektor i Norge, ifølge NHO. De utgjør det store flertallet av norske virksomheter og er viktige for arbeidsplasser, innovasjon og verdiskaping.

Vi trenger flere gründere og entreprenører som utvikler nye tjenester og løsninger. Men da trenger vi også et marked der nye aktører kan bli oppdaget, vurdert og valgt. Det reiser noen interessante spørsmål om hvordan offentlige tilskudd, prosjektmidler og oppdrag lyses ut og fordeles.

Å starte og drive en bedrift gir frihet til å skape noe eget, men også et betydelig økonomisk ansvar. Gründerens arbeidstid, investerte kapital og inntekt er ofte direkte knyttet til om virksomheten lykkes. En god faglig idé er sjelden nok. Bedriften må også håndtere økonomi, avtaler, salg, markedsføring og administrasjon. Ofte må gründeren fylle mange roller samtidig, mens større og mer etablerte virksomheter kan ha egne ansatte til slike oppgaver.

Denne forskjellen blir særlig synlig når bedriften skal søke offentlige prosjektmidler eller delta i anbudskonkurranser. Å finne relevante utlysninger, forstå kriteriene, utarbeide budsjetter og dokumentere kompetanse kan kreve mange arbeidstimer – uten noen garanti for inntekter. For en liten virksomhet kan én omfattende søknad representere en betydelig investering.

Vurderer vi de beste løsningene i prosjektene eller de beste søknadene?

Å skrive en god søknad er en kompetanse i seg selv. Etablerte aktører har ofte erfaring fra tidligere utlysninger. De kjenner kriteriene, vet hvordan prosjekter skal beskrives, og har kanskje egne medarbeidere eller eksterne rådgivere som utarbeider søknader. For en nyetablert bedrift kan dette være ukjent terreng.

Det finnes profesjonelle søknadsskrivere og konsulenter som bistår virksomheter med både offentlige tilskudd og anbud. Slik bistand kan være verdifull, men den koster penger. Også erfaring med digitale verktøy og kunstig intelligens kan gi fordeler i søknadsarbeidet. Spørsmålet blir derfor:

Hvor godt klarer vurderingsprosessene å skille mellom kvaliteten på søknaden og kvaliteten på prosjektet som faktisk skal gjennomføres?

En profesjonelt utformet søknad kan dokumentere både kompetanse og gjennomføringsevne. Men en mindre erfaren søker kan også ha en svært god løsning, uten å mestre alle forventningene til hvordan den skal presenteres. Kan vi i større grad åpne for at relevant fagkompetanse, arbeidsprøver, konkrete resultater eller mindre pilotprosjekter blir en del av vurderingsgrunnlaget? Målet må være å finne de beste løsningene, samtidig som kravene til dokumentasjon og forsvarlig bruk av offentlige midler ivaretas.

Hvor ofte går prosjektmidlene til de samme aktørene?

Et annet interessant spørsmål er hvordan offentlige prosjektmidler fordeler seg over tid. Hvor stor andel av midlene går til virksomheter og organisasjoner som allerede har mottatt støtte? Og hvor ofte lykkes nye søkere?

Det kan være gode grunner til at etablerte aktører får gjentatte tildelinger. De kan ha dokumentert gode resultater, relevant erfaring og evne til å gjennomføre prosjekter som gir den ønskede samfunnsnytten. Samtidig er det relevant å spørre om tidligere erfaring og etablerte nettverk i praksis kan gjøre veien inn vanskeligere for nye tilbydere.

Hvordan sikrer vi at tillit til etablerte miljøer ikke samtidig gjør oss mindre oppmerksomme på nye ideer og aktører?

Større åpenhet om hvem som mottar offentlige midler, hvor ofte de får støtte, og hvilke resultater prosjektene skaper, kan gi verdifull kunnskap. Det handler ikke om å stille spørsmål ved enkeltstående tildelinger, men om å forstå hvordan systemene fungerer over tid.

Har alle aktører like muligheter til å delta?

Noen private virksomheter konkurrerer med større selskaper, offentlig eide virksomheter eller organisasjoner som mottar finansiering fra stat, kommune, fylkeskommune eller EU. Offentlig eierskap er ikke det samme som subsidiering, og prosjektstøtte er ikke det samme som en offentlig kontrakt. Det er viktig å skille mellom disse forholdene. Likevel kan ulik finansiering, administrativ kapasitet og økonomisk utholdenhet påvirke muligheten til å delta i konkurranser og søknadsprosesser.

Konkurransevilkårene mellom offentlige og private aktører har også vært behandlet i offentlige utredninger og av Konkurransetilsynet. Tilsvarende kan krav om omfattende dokumentasjon, tidligere referanseprosjekter eller økonomisk kapasitet være nødvendige i noen sammenhenger, men unødig begrensende i andre. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) fremhever blant annet dialog med markedet, forholdsmessige krav og muligheten for å dele opp offentlige kontrakter. Dette er viktige prinsipper i offentlige anskaffelser. Selv om tilskuddsordninger følger andre regler, er spørsmålet om tilgjengelighet også relevant der.

Er kravene utformet slik at de finner de best kvalifiserte aktørene, eller kan de i enkelte tilfeller favorisere dem som allerede har erfaring med systemet? Og hvordan får nye aktører mulighet til å bli oppdaget?

En virksomhet kan utvikle en god løsning på et reelt behov, men den må først bli kjent for dem som kan kjøpe tjenesten eller finansiere prosjektet. Nettverk og tidligere samarbeid skaper naturlig nok tillit og kjennskap. Men en ny leverandør har sjelden tilgang til de samme kontaktene som etablerte miljøer. Hvordan kan de som utlyser offentlige midler, sikre at de får kunnskap om flere relevante aktører før behov og kriterier fastsettes? Åpne informasjonsmøter, tydelige utlysninger, tilgjengelige veiledninger og dialog med ulike fagmiljøer kan bidra til dette.

Også selve søknadsprosessen kan vurderes. Er dokumentasjonskravene forholdsmessige? Kan søknadene behandles i flere trinn? Får søkere som ikke når frem, tilbakemeldinger som gjør det mulig å forbedre neste søknad? Slike grep kan være nyttige både for søkerne og dem som skal vurdere prosjektene.

Offentlige midler må naturligvis forvaltes ansvarlig. Administrasjon, prosjektledelse, rapportering og kontroll er ofte nødvendig for å sikre kvalitet og etterprøvbarhet. Men også her er det relevant å spørre hvordan ressursbruken står i forhold til resultatene, og hvordan vi best synliggjør den faktiske nytten prosjektene skaper.

Et spørsmål til dem som utlyser og fordeler offentlige midler:

Vi trenger etablerte virksomheter med erfaring, dokumenterte resultater og solid gjennomføringsevne. Men vi trenger også gründere, små bedrifter og nye fagmiljøer som kan tilføre andre perspektiver, ny kompetanse og nye løsninger. Det ene utelukker ikke det andre. Gründere må akseptere at ikke alle ideer lykkes, og at andre kan levere bedre. Slik skal konkurranse fungere.

Vi etterlyser derfor ikke særbehandling av små virksomheter. Vi stiller spørsmål ved hvordan alle relevante aktører kan få en reell mulighet til å bli vurdert. Når offentlige midler skal bidra til utvikling, innovasjon og samfunnsnytte, bør vi være opptatt av både kvaliteten på prosjektene og hvordan vi velger dem ut. Derfor ønsker vi å invitere dem som utformer utlysninger, vurderer søknader og beslutter tildelinger, til å reflektere over ett spørsmål:

Er vi sikre på at vi velger de beste prosjektene – eller velger vi først og fremst blant dem som allerede vet hvordan de skal nå frem?

Kanskje fungerer ordningene godt. Kanskje finnes det rom for forbedringer. Uansett er dette spørsmål det er verdt å stille dersom vi ønsker et marked der gode løsninger kan komme fra både kjente og ukjente aktører.