La byggmester’n bygge!

Klokken er halv seks på morgen. Det regner, det er sen høst og regnet holder på å bli til snø. Kaffen står på kjøkkenbordet, varmedampen oser over koppen. Det dugger lett nederst på vinduet og det er mørkt ute.

Veien til jobben er hektisk. Det virrer i hodet av tanker om hva som bør angripes når han først kommer inn på kontoret: Anbudet som har leveringsfrist i morgen. Oppdateringen av HMS-permen som burde vært gjort for fire uker siden. Fakturaer som må sendes. Kontrakten han må gå gjennom og signere - jo før jo heller. Mange tanker snurrer på veien inn mot arbeidsdagen.

Han starter PC-en og trakter en kanne kaffe mens den starter opp. Når han venter på at både kaffe og PC skal komme i gang, ringer dagens første telefon:

Klokken er halv syv. Det er en av lagbasene på et av prosjektene som ringer. Hun har fått omgangssyken og må holde seg hjemme. Noen må få i gang gjengen på ute på anlegget. Byggmesteren har ingen andre å sende, så han må kjøre ut selv.

Han har selvsagt oversikt over arbeidene som pågår og han får de ansatte i gang. Så haster han tilbake for å få unna det forfalte arbeidet. Det er mye fokus på alt som ikke er gjort, men også på alt som faktisk pågår: Kunder som ønsker svar på forskjellige ting, en reklamasjon som må håndteres raskt, en ansatt som ønsker bedre vilkår, en økonomi som så vidt beveger seg over likviditetsgrensen…

Apropos det; han skulle også fått til et møte med banken for å få økt kassakreditten litt. Det er mye bevegelse per måned, og enkelte ganger havner de under streken. Da må han flytte på en leverandørbetaling eller løse det på andre måter.

Alt skal dokumenteres.

Uansett hvilket CRM-system eller dokumentasjonshåndteringsprogram han bruker, er det mye dokumentasjon som skal på plass. Dokumentasjon skal inn på hver jobb. Fakturaer skal godkjennes. Det skal kjøres lønn. Anbud skal leveres. Bank skal informeres. Ansatte skal håndteres. Risikovurderinger, kunder, leverandører, drift, myndigheter, HMS, KS-systemer, søknader, tegninger, innkjøp, maskiner, forsikringer, markedsføring og så videre.. Belastningen er enorm.

Balansen i selskapet er ok, men marginene per jobb er lave. Han har rett og slett ikke plass til en større administrasjon nå, selv om det absolutt ville vært nødvendig. Alle rundt ham sier at det er bra at han har mye å gjøre. Men kun fåtallet forstår ansvaret og påkjenningen dette gir. For ja, alt ansvaret er rett og slett hans. Han er styrets leder. Han signerer selvskyldnerpapirer i banken for kassakreditten - og står helt alene dersom alt ryker.

Båten raser nedover elveleiet i en voldsom fart. Du sitter bak og må ene og alene sørge for at alle i båten kommer helskinnet ned. Du kan ikke bare hoppe av. Ansvaret blir ikke borte av den grunn. Alle oppgaver og alle myndigheter skal ha sin del.

Det dyttes bare mer og mer på skuldrene til ham som en gang bare hadde en enkel drøm:

Å bygge i treverk! Å stå opp om morgenen med stor yrkesstolthet og bygge andres drømmer. Med en indre følelse som er så sterk at han nesten har følelsen av å bygge til seg selv - hver eneste gang! Tradisjonene han med stolthet skulle bære videre. Den særegne kunnskapen hans, som folk definitivt ville få stor glede av!

Han var utrolig flink!

Jobbene ble flere. Han ansatte flere. Og plutselig var jobben blitt noe helt annet. Han ble jurist. Økonom. Bankmann. Ingeniør. Dokumentasjonsansvarlig. Ingen av disse tingene bør han egentlig være best på, men som myndighetene krever at han faktisk skal levere på. Det blir en overlast hvor tyngden til slutt er på feil side av vektskålen.

Han ville være en tradisjonsbærer og kunnskapsformidler. Han ville bygge godt. Han ville skape arbeidsplasser og gi unge mennesker et fag å være stolte av! Men han endte opp som en skyteskive som myndigheter og banken kan peke på når han ikke innfrir, og det på en slik måte at de nærmest venter på at det skal ta slutt…

Så hvorfor kan han ikke bare nedskalere? Drive helt for seg selv igjen og ta de jobbene som er aller best? Kanskje han ikke vil det. Kanskje han vil være en formidler av tradisjonen. Kanskje drømmen hans er å være en solid byggmester som står tidlig opp, leverer det ene produktet etter det andre med de beste resultatene og går hjem med vissheten om at han har gjort en god nok jobb og med stoltheten god forankret i hjertet.

Hvorfor er det blitt slik? Hvorfor skal vi kreve at byggmesteren, eller den som driver en hvilken som helst bedrift, må ha alle disse rollene samtidig? Vil vi ha gode fagfolk, eller vil vi ha en haug teoretikere? Nå kan det virke som om vi helst vil ha en jus-, øko-, bank- og dokumentasjonskonge i stedet for et godt resultat. Men det som er enda verre:

Alle vil ha alt. Alt skal være innafor på alle mulige måter. Kundene krever at den utførende bedriften skal gå susende i pluss, selv om kunden hele tiden ønsker å få prisen så langt ned som mulig. Kunden vil også at resultatet blir levert så raskt som mulig, og at sluttleveransen er prikkfri.

Umulig. Det er rett og slett umulig. Er det ikke?

Myndighetene krever sannheter. Det gjør de med rette. Det er en justering av alle historiske feil som er begått. Vi må ha et nettverk som fanger opp alle mulige scenarioer, slik at det er minst mulig sjanse for unnasluntring og rett og slett ulovligheter. Men kravene har blitt så rigide at det, satt litt på spissen, grenser til en fulltidsstilling.

Det er plass til mye i en arbeidsgivers hverdag, men summen av alle oppgaver som går på «i tillegg til», blir i overkant mye å håndtere alene. Som om myndighetene faktisk har glemt at de aller fleste bedrifter ikke har en stor administrasjon å lene seg på.

Vi vil vel sørge for at flere starter for seg selv når hjertet virkelig brenner for noe? Norge har lavest grad av oppstarter i Norden, og kanskje det ikke er så rart. Det er klart komfortabelt å være ansatt, men det er ikke nødvendigvis frihet for alle. Det er også fint med de store selskapene, men vi må ha de små. Og de små trenger oss. Vi må forsøke å hjelpe dem mer. La gjerne regelverket være der. Men samarbeid! Hjelp dem å overleve!

De kan ikke bare ansette en markedsfører på fulltid, bruke mange hundre tusen på regnskap og revisjon, eller ansette en advokat til å hjelpe dem med banken eller andre juridiske tjenester.

Det skal ikke være en person som må arbeide til sent på kveld for å lønne alt dette. Han skal være hundre prosent på arbeid. Han skal bygge. Skape. Levere. Utvikle. Lære opp. Ta vare på folkene sine. Han vil vi holde frisk, fremoverlent og klar for nye og spennende utfordringer.

Vi trenger hjelp. Vi må samarbeide. For hvis det er alvor når vi sier at vi ønsker sterke små og mellomstore bedrifter, må vi kanskje begynne å spørre:

Hva slags hjelp trenger egentlig bedriftseieren for å klare alt det vi forventer av ham?

Hva synes du?