Mats Bjune · 23. oktober 2026
Vi lever i et samfunn som til en viss grad er drevet av frykt. Nyhetsbildet flyter over av fryktbaserte sannheter du må passe deg for. Du må passe på hva du spiser, hva du drikker, hva du sier, hva du gjør og hva du ikke gjør. Du må til og med passe på at du ikke passer på for mye.
Slik har det kanskje alltid vært, men jeg synes det har eskalert. Nyhetene har flyttet inn i sosiale medier og ned i lommen vår. Du får verdens elendighet servert over kaffekoppen på ditt eget kjøkken. Før kaffen har rukket å bli kald, har du fått vite om enda en krise, enda en fare og enda en ting du må være bekymret for. Det er en konstant foring av frykt.
- Hvorfor har det blitt sånn?
Det handler nok om en sunn trang til å ha oversikt, til å holde kampviljen oppe og være klar hvis krisen kommer. Det er fornuftig å være forberedt. Vi trenger regler, rammer og noen som tar ansvar når det virkelig gjelder. Men ofte er det ikke vi selv som skaper frykten. Det er samfunnet, nyhetene og reguleringene som forteller oss hvor farlig alt er, og hva vi må passe oss for.
Det er her jeg begynner å luke. For det må da finnes en balanse mellom å være forberedt på livet og å være redd for å leve det?
Vi får høre at vi må ta ansvar, samtidig som vi stadig får flere rammer å forholde oss til. Staten setter opp renta, men tilbyr samtidig Norgespris på strøm. To forskjellige virkemidler med ulike begrunnelser, selvfølgelig. Men for folk som skal få familieøkonomien eller bedriften til å gå rundt, kan det oppleves som å bli trukket i den ene enden og økt i den andre.
Vi tilpasser oss. Vi justerer, kutter, regner og forsøker å få det til å gå rundt. Og så går livet videre. Men hvor går grensen mellom å tilpasse seg og å bare akseptere alt som kommer?
Jeg synes det er et tankekors hvor fort vi venner oss til at noen andre definerer rammene for livene våre. Noen tråkker oss litt på tærne. Så litt hardere neste gang. Først protesterer vi kanskje, men etter hvert venner vi oss til det. Til slutt sitter vi der og aksepterer tråkkingen, selv om det fremdeles gjør vondt.
Det er ikke sikkert dette er en bevisst plan fra noen. Men en utvikling trenger ikke å være planlagt for at den skal være verdt å stille spørsmål ved.
Jeg skulle ønske vi brukte litt mer tid på å spørre hva vi selv kan gjøre annerledes. For jeg tror ikke løsningen bare er å vente på at noen andre skal ordne opp. Jeg tror vi må begynne med å gjenreise selvstendigheten. Ikke ved å klare alt alene, men ved å ta tilbake troen på at vi kan påvirke vår egen fremtid. Jeg tror vi kan lære noe av dem som hver eneste dag forsøker å få til nettopp det.
Friheten til å skape noe selv
Ekte fellesskap oppstår nemlig også nedenfra. Se på de små og mellomstore bedriftene. Den lokale håndverkeren, mekanikeren, butikkeieren eller gründeren. Mennesker som står opp om morgenen, åpner dørene og forsøker å få noe til å fungere. De skaffer oppdrag, løser problemer, betaler regninger og tar ansvar. Noen dager går det strålende. Andre dager går det rett vest. Men de prøver.
De handler hos hverandre, samarbeider på tvers av fag og bransjer, støtter det lokale idrettslaget og sørger for at verdiene sirkulerer i nærmiljøet. De bygger relasjoner, finner løsninger og stiller opp når det trengs.
Dette er dugnadsånd i praksis. Ikke noe som nødvendigvis kan vedtas eller organisres av et direktorat, men noe som vokser frem når mennesker får mulighet til å ta initiativ og ansvar selv. Og når en lokal bedrift lykkes, er det sjelden bare eieren som vinner. Det gjør også de ansatte, familiene deres og lokalsamfunnet som får ta del i verdiene som skapes.
Det er en viktig grunn til at jeg mener vi må ta vare på SMB-ene. Ikke bare fordi de skaper arbeidsplasser og økonomiske verdier, men fordi de gir mennesker muligheten til å skape noe selv. For frihet handler ikke bare om å ha fri fra jobb. Det handler likefullt om å eie sin egen hverdag. Å kunne ta en beslutning, sette en idé ut i livet og se hva den fører til. Å kjenne at innsatsen din betyr noe, og at du selv kan påvirke resultatet.
Det betyr heller ikke at man skal klare alt alene. Hjelp er både nødvendig og kjærkommen. Men det er forskjell på å få hjelp til å komme videre og å bli fratatt muligheten til å prøve selv.
De fleste av oss husker kanskje følelsen av å ta av støttehjulene på sykkelen. Først er det litt skummelt. Du vingler, mister balansen og er kanskje nær ved å gå på trynet. Men så skjer det. Du finner balansen, sykler av gårde og kjenner vinden i ansiktet. Plutselig klarer du noe du ikke klarte i går.
- Den følelsen er verdt å ta vare på.
For det er noe med å mestre sitt eget liv. Å få lov til å prøve, feile, lære og prøve igjen. Når det går galt, gjør det vondt. Men du reiser deg, tar med deg erfaringen og forsøker på nytt. Slik utvikler vi oss.
Vi må passe oss for å lage et samfunn der det blir viktigere å unngå feil enn å få til noe. Et samfunn der vi pakker alt inn i bobleplast og blir overrasket når folk ikke tør å bevege seg utenfor den. For hvem tør å satse dersom alle står klare med pekefingeren når det går galt? Og hva slags samfunn får vi dersom vi blir flinkere til å forklare hvorfor noen mislyktes, enn til å hjelpe dem opp igjen?
Vi trenger ansvarlighet. Vi skal ikke late som alle ideer er gode, eller at alle beslutninger er riktige. Men vi må tåle at folk prøver. Vi må tåle at de feiler. Og vi må klare å skille mellom å holde noen ansvarlig og å gjøre det umulig for dem å komme videre. Vi trenger ikke et samfunn uten risiko. Vi trenger et samfunn der det fortsatt er verdt å ta risiko.
Vi må lære oss å heie igjen
Yrkesstolthet og troen på egen skaperglede er grunnmuren vår.
Når barn og unge ser voksne som bygger bedrifter, løser problemer, tar risiko og reiser seg etter motgang, lærer de noe livsviktig: De lærer at de kan påvirke sin egen fremtid. At verden ikke bare er noe som skjer med dem, men noe de selv kan være med på å forme. De lærer at det er lov å prøve. At det går an å feile. Og at man ikke trenger å gi opp fordi noe ikke gikk etter planen første gang.
De fleste av oss forsøker å lære barna våre dette. Når de møter motgang, som vi sier: «Det går bra. Dette klarer du. Jeg heier på deg!» Vi gjør det fordi vi ønsker at de skal lykkes, men også fordi vi vet at de trenger å kjenne at noen har tro på dem når de selv begynner å tvile.
Så hvorfor er vi ikke flinkere til å gjøre det samme med hverandre som voksne? Hvorfor er det så lett å finne feil hos andre, mens det av og til virker nesten flaut å si at noen gjør en skikkelig god jobb?
Vi trenger en sterkere heiakultur.
Ikke bare når skiløperne kommer inn på stadion til den siste spurten, eller når et fotballag kommer lenger enn noen hadde trodd fordi supporterne på tribunen nærmest har rodd dem over målstreken med ren viljestyrke, men også i hverdagen.
Når naboen starter en bedrift. Når noen våger å prøve noe nytt. Når en lokal virksomhet ansetter sin første medarbeider. Når en håndverker bruker tretti år på å bli skikkelig god i faget sitt. Eller når noen har gått på trynet, børster støvet av klærne og bestemmer seg for å prøve igjen. Da må vi heie.
Vi må heie på mennesker som forsøker å skape noe, også når vi ikke selv ville valgt den samme veien. Vi må kunne unne andre å lykkes uten å føle at deres fremgang gjør vår egen litt mindre verdt. Og vi må heie på de små og mellomstore bedriftene som jobber knallhardt hver eneste dag for å bidra til fellesskapet.
Dette handler ikke om å sette bedriftseiere over andre mennesker. Det handler om å se verdien av det de forsøker å få til, og forstå at samfunnet vårt er avhengig av mennesker som tar initiativ og ansvar.
Vi må vise dette til barna våre, til naboen og til alle vi deler dette landet med. Tenk hvilken kraft det ligger i et samfunn der vi ikke bare unner hverandre å lykkes, men faktisk bidrar til at det skjer. Det er en kraft vi bør ta bedre vare på.
Den norske samfunnsfølelsen
Den norske samfunnsmodellen bygger blant annet på tillit. Det er en verdi vi ikke må ta for gitt.
I mange små og mellomstore bedrifter er kommandolinjene korte og strukturen flat. Veien er kort mellom den som bestemmer og den som står med verktøyet i hånda. Denne direkte dialogen og evnen til å finne praktiske løsninger er selve ryggraden i norsk arbeidsliv. Det handler om personlige relasjoner og et gjensidig ansvar for hverandre.
Hvis vi vil ha et levende samfunn, må vi slutte å gjøre det stadig vanskeligere å skape noe selvstendig. Makt og reguleringer bygges ovenfra, men et levende land gror nedenfra.
Friheten er ikke noe vi skal sitte pent på plass og vente på at staten gir oss. Det er noe vi må ta eierskap til selv.
Så la oss slutte å frykte, og begynne å leve. La oss slutte å peke, og begynne å heie. Riv av bobleplasten, finn balansen og ta vinden i ansiktet.
-Vi er klare for å tråkke på, og vi står klare til å dytte deg opp og frem. Er du?
Hilsen oss i XomeOne, en ærlig støttespiller for norske SMB-er.